Fra ørken til hav på tre dager

Vi har vært på ørken-safari i “The Grate Thar desert”!!!

Her er Johnny Walker til høyre og Mr Rocket super fast til venstre.

Ut i ørkenen med oss. Vi trodde vi skulle tilbringe fem morsomme dager på kamelryggen sammen med fire briter og var blide og glade for at vi endelig skulle få oppleve noe. Desverre viste det seg fort at vi var og ble alene, britene var et, i indisk forstand, legalt salgstriks.... Så vi la ut på tur med våre to kalmeler, Mr Rocket super fast og Johnny Walker, og vår nervøse kamelfører og kokk, Isak. Og etter det skjedde det i grunnen ikke mye mer....

Dagene besto i å stå opp ved soloppgang, drikke chai og spise grøt, for så og sette seg på et stabeist av et ørken-kreatur og hompe avgårde i solsteika til vi kom til en brønn. Her ble vi som regel overfalt av en gjeng unger fra en nærliggende landsby som ville ha penger eller hårspenner eller vannflasker eller i-poder eller hva annet vi skulle ha på oss den dagen. Her er man ikke sjenert for å spørre om å få nemlig... Deretter var det bare for oss å plassere våre såre rumper i kamelsadelen igjen for å bli slengt rundt i en times tid før lunch. Etter ca en time med samtalen: “Marin, are you komfertable?-Yes- Super duper?-Yes- Are you sure?-Yes, abselutely- Fantastic grate?- Yes (for faan)- Katj, everything good?- Yes, everything is fine- Vikced awsome?- Yes, Isak, and your chapati is very good!-Sure?- (Jammen for helvte da) Yes!.....” osv, var det tid for chai og curry med ris og chapati. Samtidig skulle vi holde oss i skyggen og prøve å unngå å få flott og å bli robbet for klær av sultne geiter... Etter tre timer lunch kan dere jo gjette hva som ventet; joda, to timer med rupe-bank (åhja! vi fikk blåmerker) og uvillige kameler (helvetes pappskaller) fulle av fluer, før sola gikk ned. Så fikk vi middag bestående av curry, ris og chapati (igjen) rundt bålet. Dette hadde vært kjempekoselig hvis vi hadde hatt noen å snakke med og kanskje ta en klonk wisky og litt øl med. Men det hadde vi ikke. I stedet måtte vi bruke kvelden på å forsikre Isak (som var muslim og ikke drakk, men som gjerne røyket litt opium i blandt) om at alt var “lovely-dovely-super good.” Ettersom dette ble litt slisomt i lengden ble det tidlige kvelder. Natta ble tilbragt sovende i sanden under åpen himmel, og selv om det ikke akkurat var komfortabelt så var nattehimmelen i ørkenen et fantastisk syn! Vi har ikke sett så mange stjerneskudd tilsammen i hele vårt liv som vi så mens vi lå og lot som vi sov blandt biller og ville hunder ute i denne enorme sandkassa.

Sanndyner (de så vi noen av...)

Hunnkamelen som var med oss første dagen og beibien hennes (er dem ikke søte!!!)

Jaja, etter fem dager som ikke er til skille fra hverandre lenger het vi fremdeles Marin og Katj. Vi returnerte vi til Jaisalmer skitnere en vi noensinne har vært og passelig enige om at Rajistan ikke er nødvendig og besøke to ganger. Magene var ganske ødelagte etter bare curry og alt for mye tungt brød og ris, Indisk mat er ikke spesielt sunt og gjør en fra før syk mage enda mer opprørsk. Dette igjen hjelper jo ikke på humøret og vår hotellvert, som hadde booket safarien for oss, fikk høre det så øra flagra. Vi endte med to dager gratis på hotell og med rimelig god service. Vi fikk altså to dager hvile før vi forlot Jaisalmer igjen for å forsøke å komme oss sørover. Noe som så ut til å bli vanskelig siden alle tog var full-booket i en uke fremover og vi ikke fikk kjøpt billett frem til Mumbai en gang med buss...

Vi tok verdens mest sandfyllte togrute ned til Jodhpur i håp om å få tog videre derfra. Det gjorde vi naturligvis ikke, men vi fikk nattbuss videre til Ahmedabad samme kveld, for derfra går det vissnok masse tog til Mumbai. Så, etter en dag med sightseing i Jodhpur, la vi oss godt til rette i vår sove-“kupee” og våknet ikke før bussen forlengst hadde forlatt Ahmedabad. Det var jo surt tenkte vi, men siden ingen på bussen snakket engelsk og bussen så ut til å ha retning sørover, bestemte vi oss for at det var best å bli med til endestasjonen. Etter seks timer viste det seg at det slettes ikke var så dumt. Endestasjonen var nemlig Surat (for femten år siden Indias dessidert skitneste by, men nå et velorgansiert og trivelig sted), og der fikk vi buss videre til Mumbai med en gang. Bare en time senere var vi på veien igjen. Med andre ord hadde vi rukket en buss vi egentlig skulle ha mistet fordi vi forsov oss, og det er jo ikke så ofte man har sånn flaks!!!

I Mumbai hadde vi flaks igjen. Vi hadde bestemt oss for å ikke bli her lenge pga kaos etter terrorangrepene, men vi var forberedt på å lete etter hotellrom siden vi kom frem så sent på kvelden. Da var det deilig å få bussbilett med en gang! Selv om det betydde at vi fikk vår tredje natt uten dusj og skikkelig tannpuss. Etter en litt vill taxi-tur gjennom Mumai, med en sjåfør som ikke visste helt hvor han skulle, var vi på vei til Goa!

Her tilbringer vi dagene våre nå, hi hi.

Calangute beach.

Nå har vi vært her i snart en uke, og selv om det er renere og penere enn i Rajistan og det definitivt er et mer behagelig klima her, er vi fremdeles i India. Vi kan fremdeles ikke gå fire skritt ned en gate uten å høre “hey madam” og det er fremdeles like slitsomt å måtte slåss for å ikke bli rundlurt av griske taxi-sjåfører og selgere. Etter snart førti år med turisme skulle man tro at de hadde lært seg at det å følge etter og desperat spørre ut fremmede jenter som regel ikke blir oppfattet som tiltrekkende. Vi lurer på om det egentlig er et hemmelig indisk nasjonal-prosjekt der målet er å sakte men sikkert skremme vekk turister. Vi mistenker at alle indiske butikkeiere, for eksempel, har fått et runskriv med instruksjoner om hva de skal gjøre for å unngå å tjene penger på turismen:

“Begynn et forsøk på “salg” med å rope etter kunden “hey madam, come look my shop!”og gjerne følge etter dem et kvartal eller to. Fortell dem at du har akkurat de samme klærne som de har på seg, slik at de ikke har bruk for varene dine. Forsikre deg om at kundene ikke våger å komme tilbake til din gate ved å insistere på å holde en altfor nærgående sammtale gående (spør gjerne om de har kjæreste og/ eller om de kunne tenke seg å gifte seg med en indisk mann) eller rett og slett en samtale som er så kjedelig og langtekkelig at de gjør nesten hva som helst for å slippe å snakke med deg igjen. Dersom en eller annen tufs alikevel skulle forville seg inn i den stinkende sjappa di, sørg for å følge etter ham/henne som en klegg og finn frem lassevis med varer som ikke i det hele tatt ligner på det kunden leter etter (spør han etter et smykkeskrin; vis ham alle smykkene og t-sjortene du har, er det sengeteppe kunden vil ha; dra frem alle sandalene du har, og sørg for guds skyld for at de alltid er feil størrelse!). Skulle kunden mot formodning alikevel finne noe skrot han ønsker å kjøpe så er siste utvei å gi ham en latterlig høy pris. Få ham til å bruke minst ti minutter på å forsøke å prute ned prisen (her kan du få deg en god latter og, hi hi). Dersom han skulle godta prisen har du ikke annet valg enn å selge ham varen, men pass på å pakke den stygt inn og være skikkelig utrivelig med dem på vei ut (prøv å få dem til å kjøpe en til av akkurat det samme artikkel for eksempel). Dersom de ikke godtar prisen er det flott!!! Da gjenstår det bare å kalle dem noe stygt og rope etter dem når de foralter butikken din, slik at du er sikker på at de aldri kommer tilbake. Vi takker for deres innsats i den årelange kampen for å drive disse overraskende stanhaftige mennesken ut av landet.”

I rundskriv til alle privat personer har det trolig kommet instruksjoner om å oppførre seg så uappetittelig og lite hygenisk som mulig. “spytt hvor som helst (store grønne klyser takk!), la kloakk og søppel flyte og tråkk i det i sandaler, gå på do hvor som helst og ikke vask deg på hendene etterpå før du begynner på oppvasken....”osv. Alle menn har fått beskjed om å oppføre så lite rspektfult overfor utenlandske kvinner som mulig, og de må gjerne bruke mye tid på å spørre hvorfor man ikke orker å prate med dem etter en har blitt fornærmet grovt . I det heletatt skal det være slitsomt å omgås de lokale der du reiser slik at turistene enten slites ut eller kjeder seg ihjel på et hotell.

Som dere sikkert forstår så er vi litte granne leie av india nå. Men vi overdriver naturligvis litt. Vi koser oss i sola på stranda og spiser masse god mat!! Dessuten kan man faktisk gjøre en del billig shopping her hvis man gidder. Men festing blir det ikke noe særlig av selv om vi er på “Indias Ibiza.” Etter en del voldtekter og mer dop-beslag enn noensinne her er utelivet blitt kraftig regulert. Dessuten er det stort sett midelaldrende engelske charterturister eller veldig rusa russere her. Og selv om det er irriterende med alt maset er det jo ganske trist å se hvor desperate mange av inderne er, og det setter en demper på party-stemninga når man møter unge gutter som nærmest selger seg selv som “holiday-boyfriends,” og små barn som går og selger ting på stranda og blir antastet av fulle russere. Til syvende og sist er vel grunnen til at vi er lei av India den at det er tungt å se så mye fattigdom hele tiden mer enn mangel på spennede kultur.

Men nå gjennstår bare et par dagers opphold i Mumbai, før det ser ut til at det ordner seg med Jul i Thailand for oss. Kanskje vi til og med klarer å finne noe lenge etterlengtet skandinavisk julemat i Bankok?...