Lumbini, Varanasi, Agra og Jaipur

Og igjen har vi historier fra verden der ute...
Vi har klart aa svinge innom 4 byer siden siste blogg, og vi startet i Lumbini. Vi kom oss til Lumbini foerst ved en minibuss fra Pokhara til Bhairawa, og deretter ny minibuss til Lumbini. Minibuss er noe vaar kjaere Lonely Planet sier er et stort "no-no", og etter 9 timer med ingen personlig radius har vi laert at nar Lonely Planet sier at det er saann, saa er det saann.
Lumbini ligger i Nepal, men er preget av Indisk landskap og skal vaere Siddharta Buddhas foedested. Uten helt aa vite hva vi skulle finne vandrer vi rundt i en skau med gjerne rundt til vi fant et hus hvor folk sto i koe for aa komme inn. Dette var det vi kom til Lumbini for:

Planksjen paastaar at den lille steinen i glass og ramme er Buddhas eksakte foedested. Hvordan de kan vite det, godt over 2000 aar senere, virket det som det var bare vi som stusset paa.

Saa ventet Varanasi. Vi visste vi hadde hatt det godt i Pokhara, men Varanasi skulle sette Nepal i et nytt lys. Etter aa ha entret den hellige byen igjennom en eim av sykt fjoes og innpaaslitene lokale, saa Nepal ut som himmelen i motsetning til denne byen, som maa vaere naatidens svar paa Soddoma og Gomorra. I Varanasi bryter inbyggerne hygienereglene etter noter. Ganges bruker de til soeppelkasse, kloakk, oppvaskvann, vann til klesvask og badevann til seg og kuene som vandrer gode og fete rundt i disse trange gatene (hvordan de i det hele tatt klarer aa runde hjoernet er for meg et mysterium). Og sist, men ikke minst drikkevann. Om morgene vasker de gatene med vann (fra Ganges selvfoelgelig), uten saape, og dytter kuruker og annet soeppel som har kommet i loepet av det siste doegnet opp i en haug i hjoernet saa kuene har mat for dagen. Vi var saa heldige at den soerste kua i hele Varanasi (det maa den ha vaert) bodde i et hjoerne rett ved vaart guest house. Den laa for det meste i dette hjoernet, med unntak av naar den skulle ha mer mat. I dette hjoernet dreit, sov, hvilte og lagde det hellige dyret koe. Kua var nemlig saa stor at vi ikke hadde mer enn 10 cm aa gaa paa for aa komme forbi den.

Indere sover overalt. Her er et bilde som beviser det. Denne mannen sover utenfor et gammelt tempel paa Varanasi fort.

Men Varanasi var ikke bare fanteri. Etter to dager hvor vi forgjeves proevde aa unngaa aa se brennende lik (beklagligvis bodde vi rett over Burning Gath) og aa bli kastet ut av the Golden Temple (det er jo lov aa proeve seg) moette vi en inder paa veien til Varanasi fort. Han bestemte seg for aa vise oss Varanasi og tok oss med opp til universitetsomraadet og det tilhoerende tempelet som laa i et mindre skittent omraade av byen. Det vi har laert: det finnes noe bra, selv paa de mest haaploese steder.

Baattur opp Ganges. Her tenner de lokale lys og setter de paa elven.

Universitetstempelet

Etter en 12 timers togtur, med et 3 timer forsinket tog laa Agra foran oss. Det gjorde ogsaa toalettet. For alle blir syke i India, og det er en regel uten unntak. Fire dager og ca 8 doruller senere kan vi informere om at Agra ikke er det vaerste stedet aa vaere syk. Med leksa fra Varanasi friskt i minne fant vi ut at, den dagen vi bestemte oss for aa laate som vi var friske, at det var begynnelsen av World Heritage Week. Hvilket betyr fri entre paa alle Agras museer og monumenter en hel uke. Dette feiret vi men en tur til Agra fort, Baby Taj og hele to turer til Taj Mahal.

Agra fort

Baby Taj

Taj Mahal

En noe trang busstur ventet foer Jaipur hadde sitt aa melde. Men noe medtatt av sykdom var vi ikke saa interessert i hva byen hadde aa komme med. Et observatorium var det vi fikk sett foer vi krabbet tilbake paa hotellrommet til roomservice og filmkanal.

Siden da har vi kommet oss til Jalsalmer, og naa er det duket for oerkensafari. Vi drar i morgen paa en fem dagers tur i oerkenen foer vi skal leke munker paa et ashram i Mt. Abu. Det blir godt aa gjoere noen aktiviteter igjen...