Helvetesturen over Himalaya

Da har vi vært igjennom Tibet, og har en historie å fortelle for å si det sånn... Vi begynner med det hyggelige: Den første dagen, som skulle vise seg å bli den beste, i Lhasa fikk vi besøke Potala tempelet og Buddha klosteret som begge er bygd av en Tibetansk konge på 1300tallet. Potala bygde han for sin kinesiske kone og klosteret bygde han for sin nepalske kone. Vi fikk også gått oss en tur rundt markedet i Lhasa, som heter Butterstreet, og fikk tatt inn den tibetanske stemningen.

Ellers skulle det vise seg at byråkratiet i denne gudsforlatte fjellregionen ville slite oss ut. Vi starter med dag 2:

Lykkelige og glade for at vi endelig skulle få en gåtur, sto vi opp klokken 6 for å være klare til å dra til Lake Nam-Tso klokken 7. Denne innsjøen ligger 4 timer nord for Lhasa, og vi kom oss hele 3 timer nordover før vi ble stoppet av politiet på et chenck punkt. På dette check punktet sto vi i en time og ventet på beskjeden: “Dere kommer ikke lenger”. Grunnen for dette var at det snødde rundt innsjøen. Så ventet en 3 timers biltur tilbake til Lhasa. Dette gjorde oss mildt sagt grettene, og guiden vår foreslo at vi gikk oss en tur i et av fjellene i Lhasa i stedet. En og en halv time krabbet vi rundt i en sandkasse av et fjell, før en 50 minutter gåtur tilbake til hotellet sto for tur. Vel tilbake på hotellet ante vi fred og ingen fare, før Marikas magesmerter, forårsaket av matforgiftning, startet i de tidlige kveldstimer. Det ble en laaaaang natt.

Dag 3 måtte vi bytte hotell. Det hotellet vi hadde bodd på så langt var betalt av turistselskapet vårt, og var dyrt (med tanke på at fasilitetene inkluderte et tett toalett og kald dusj), og siden vi hadde utvidet vårt opphold i Lhasa med en dag (på grunn av bussen vi skulle ta til Nepal) var det mer fristende å finne et billigere hotell enn å betale skjorta for det rommet vi allerede var drita lei av (det nye hotellet kunne neppe være mer crappy). Det nye hotellet viste seg å være mye bedre til tross for manglende western style toilet og varme. Vi hadde en fantastisk utsikt, og kunne se Potala fra sengene våre (så Marika hadde noe å foreta seg mens hun var lenket til sengen). Ellers gikk dagen med til å handle det vi trengte til bussturen over Himalaya.

Dag 4: Bussen skulle gå klokken 08.30 fra jernbanestasjonen, og etter en noe skremmende taxitur isteden for å bli hentet av turistselskapet slik vi hadde blitt lovet (“it's not in the itinery”), sto vi på pletten klokken 08.00 og ble møtt av en brølende kineser (som selvfølgelig ikke kunne engelsk). Han tok billetten vår og veivet og brølte, og slikt ståhei samler flere kinesere med samme oppførsel. Etter en telefonsamtale med guiden vår fant vi ut at bussen hadde utsatt avgangstiden til 17.00. Litt skuffede satte vi oss på trappen og så for oss noen lange timer, men den første kineseren (brøleapen) skuffet oss om bor på bussen, kjørte oss til et gjestehus i Lhasa, gav oss en lapp hvor det sto 16.00, og kjørte av gårde med sekkene våre fremdeles på bussen. Da var det lite annet å gjøre enn å bli på trappen til gjestehuset til klokken 4, og se hva som ville skje da.

Heldigvis kom bussen tilbake, og tingene våre også. Og klokken 5 bar det av gårde over Himalaya, men kurs for grensebyen Zhangmu. Natten på bussen ble kald og humpete, og veien over Himalaya er ikkeeksisterende. Bussen tok seg frem på en semipreparert sandhaug, og noen ganger kjørte den av gårde ut på slettene uten mål og mening. Nå og da kjørte den seg fast, og da måtte alle ut av bussen og vente.

Dag 5: Ca ved nitiden om morgenen ankommer vi den tredje passkontrollen på veien over fjellet. Men forskjellen på denne kontrollen og de andre var at denne ble vi værende på i 8 timer. På den andre siden av byen Nilam (som passkrontrollen lå ved) hadde det gått en jordras, og veien var stengt for alle. Ryktene om raset var mange og vi fikk et ganske bredt tidsperspektiv på når veien ville være ryddet igjen: fra to timer til ti dager. Etter 4 timer uten nyheter begynte vi å bli stressa, og spesielt når man vet at man ikke er lenger enn 34 km fra grensa. Siden vi er utlendinger og må ha spesialtilatelse for å oppholde oss i Tibet (vår ville gå ut den samme dagen), hadde vi ingen annen mulighet enn å komme oss over grensen så fort som mulig. Vi ringte guiden vår og fortalte hva som hadde hendt og hun sa at det var ingen mulighet for oss å få forlenget tillatelse og dra tilbake til Lhasa. Etter hvert som timene gikk, steg frustrasjonen betrakelig. Ikke bare begynte vi å gå tom for mat og penger, men en fjellby som Nilam har ingen bank, så om bussen skulle vende tilbake til Lhasa ville vi være låst i Nilam en lang stund. Til slutt tok en jente på bussen vår ansvar og sa til politimesteren at enten lar han oss gå over rasstedet eller så må han sørge for å skaffe oss en forlenget tillatelse. En halv time senere raste det et selskap av politibiler forbi bussen, og nyheten som fulgte var “nå er de ferdig med sin tre-timers-lunsj-pause, så ved fem tiden skal det være mulig å gå over rasstedet”. På vei over rasstedet kunne vi se sprekker i fjellskrenten, og vi fikk kun lov til å gå på de innerste ti cm av kanten. Vel over på den andre siden var vi lykkelige og tenkte at alle våre problemer var over, men Tibet har selvfølgelig mer å komme med. 4 timer ventet vi på transport fra den andre siden av raset. Og da bilen endelig kom, fikk vi et uhyggelig møte med den passkontroll nummer 4. I et skur ved foten av fjellet, satt politikonstabelen i sengen og ruget på passene våre og tillatelsen vår, mens han ringte forskjellige folk og kjeftet på dem. Til og med kineserne som vi reiste med så vettskremte ut. Dette pågikk i et kvarter før han legger med telefonen og sier “ok”. Han forteller på kinesisk til de vi reiser med at alle utlendinger skal ha med seg guide helt til grensen, og at turistselskapet vårt nå har store problemer. Vi var bare glad vi slapp å bli det noe lenger.

Så omsider når vi frem til Zhangmu. Guest houset vi fikk rom på hadde helt sikker lopper, men etter 2 dager med lite søvn og mat synker kravene betraktelig. Vi sto opp tidlig neste morgen og fikk oss en bil ned til grensestasjonen (som hadde åpningssermoni den dagen. Og det betyr mer venting... Selvfølgelig...). Vi fikk ingen problemer ut av Kina, og inn i Nepal var det bare å tulle litt med grensevaktene mens de gladelig stemplet passet. Uten nepalesiske rupi, fikk vi fremdelses en bil som ville kjøre oss til Kathmandu så vi kunne ta ut penger der. Så ventet en etterlengtet dusj og et herremåltid, med to desserter. Nå har vi det endelig bra igjen.