Burma

Swedagon Pagoda ved solnedgang

Vi ankom Yangon med tidenes værste dollarkurs (grunnet vekslingsgebyrer i Vietnam), men storfornøyde med at vi feiret årets kvinnedag ved å reise til Burma (GRATULERER MED DAGEN på etterskudd ALLE KVINNER) og med samme fly som en lokal kjendis (stas!) ca midt i ettermiddagsvarmen. Etter taxisjåførene hadde brukt et par minutter til å rope til hverandre bar det av gårde til byen (minner herlig om India), og plutselig sto vi på gata med sekk på ryggen og så et hav av mennesker med inderliknende ansikt og longyi spankulere forbi oss i alle retninger. Mellom tilfeldige “hello, where you from?” (som er de lokales tick) fant vi omsider frem til bibelens (Lonelyplanet) først nevnte hotell, fikk rista av oss sekken og løp av gårde til Swedagon Pagoda som er Burmas svar på St. Peter kirken. Legenden, i kortversjon, sier at to brødre fikk i oppgave av den fjerde Buddha og ta med 8 hår fra ham og legge de i et skrin et trygt sted. Da brødrene kom frem til grotten hvor de skulle legge hårene fant de relikene fra de forrige tre Buddha og bygde derfor en Pagode over dette hellige stedet. Sant eller ei, dette stedet er hellig for Burmeserne fordi her kan de komme seg vekk fra dagliglivets stress. Familier kan ha picknick, unger kan leke og arbeidere kan ta en lur. Pagoden har en fantastisk harmoni ved seg og selv om man er omringet av en folkemengde kan man finne ro bare ved å vandre rundt.

Vi reiste allerede neste dag fra Yangon, for tiden var knapp og det var mye å se. Vi stoppet i Bago, knapt to timer unna og fikk to motorsykkelsjåfører til å kjøre oss rundt for å se byen. Det er her som i de fleste andre burmesiske byer finnes en hel haug av templer, pagoder og stupa. Gutta ble også med på en øl etter turen og var overraskende åpne om hvordan deres liv er under dette regimet, men vi hørte en del mumling (“Myanmar....., Myanmar.....”) fra folk rundt oss også, så det var nok et sted hvor de lokale kunne føle seg fri til å ha slike samtaler. De samme sjåførene anbefalte oss å dra til Kyaiktyo for å se Golden Rock Pagoda, en gylden stein som balanserer på tuppen av et fjell. Legenden sier at Buddha tok steinen opp fra havet og plasserte den der (vi har inget annet forslag da steinen befinner seg på toppen av fjellet som høyeste punkt) og det sies at den gynger frem og tilbake når de trykker på gullbladene (vi vet ikke dette for sikkert, for kvinner får ikke lov å gå helt bort til steinen). Kyaiktyo ligger tre timer unna Bago og tre timer er lenge å sitte bak på en sykkel, men seks timer er enda værre (noe vi ikke visste da). Vi overtalte sjåførene om å ta oss med og la i vei klokken fire neste morgen. Turen inkluderte også en 20 minutters trucktur i ekte berg og dal bane stil og deretter en 45 minutter bratt gåtur opp resten, men det var virkelig verdt bryet. Utsikten og pagoden er fortryllende, og så høyt opp er man så heldig å få et vindpust i ny og ne også. Vel tilbake igjen på hotellet i Bago hadde vi noen minutter hvile før vi skulle hive oss på bussen til Mandalay (riktig, enda mer reising!). I mellom å rehydrere tilbake fra rosinform og få roen igjen i kroppen etter mange timer med risting (sjåførene var ikke blide de heller) bestemte ryddegutten på hotellet seg for å holde en minikonsert for oss på gitaren jeg har dratt med meg rundt snart hele Asia. Med nydelig stemme og fullstendig innlevelse fikk han oss alle til å falle til ro, noe vi spesielt trengte før en 16 timer busstur til Mandalay ventet like rundt hjørnet.

Golden Rock Pagoda


Jeg har fått etterlyst et bilde av meg selv; her er resultatet fra tankeoverføringen din Anastasia ;) Meg på Mandalay palace.

Etter en sårt trengt hviledag dro vi på rundtur i Mandalay. Vi besøkte blandt annet Mahamuni Paya, en av Burmas mest berømte pagoder som huser en Buddha antatt å være fra det første århundre e.K. Vi besøkte også Mandalay Palace, kulturmuseet og så Mandalay Hill nedenfra (grunnet sykdom var det ikke helt populært å klatre opp). Overraskelsen kom da det hang et banner på palassmuren med en åpenbar trussel fra regjeringen. Plutselig ble vi veldig konfrontert med realiteten i dette landet og juntaens undertrykkelse ble veldig synlig:

“Tatmadaw and the people cooperate and crush all those harming the Union”

Litt småskremt av pararellene som kan trekkes mot Demokratiske Kampuchea ble det ekstra vanskelig å takke nei til taxisjåførene som prøvde å få ordnet en jobb for morgendagen. Turismen har vært på drastisk nedtur siden 2006 og mange innenfor turistbransjen, og utenfor, sliter med å få hjulene til å gå rundt. De fleste Burmesere vi har møtt priser Norge opp i skyene for tildeling av fredsprisen til Aung San Suu Kyi og for at vi huser deres eneste mulighet til å få sanne nyheter; Democratic Voice of Burma. Det er hyggelig å kunne dele den friheten vi har, og selv om det ikke er mye for oss betyr det alt for dem.

Da kvelden kom dro vi for å se Moustache Brothers. En komikertrio som sammen med resten av familien fremfører lokal sang og dans. Trioen består av storebror Par Par Lay, som tre ganger har sittet inne for å fortelle spøker, Lay Maw som er lillebror og står for engelsken (han er spesielt glad i engelske uttrykk og staver dem ofte slik at alle skal få med seg hva han sier...), Lay Zaw er en fetter av de to og har også sett innsiden av burmesiske fengselmurer. De har ikke lov til å opptre offentlig, men hver kveld klokken halv ni setter familien opp en rekke med plaststoler og opptrer på egen scene hjemme hos seg selv mens Mor (82) sitter utenfor og holder utkikk etter KGB (Lay Maws kodenavn på juntaen).

Lay Maws lille vits før showet

Med så få tall av turister i dette landet havner man innenfor en klikk som reiser i samme området omtrent på samme tid. Dette er både hyggelig og praktisk. Vi dro på tur med en tysker ved navn Mark til nabobyene og tidligere hovedstedene Amarapura, Ava og Sagaing. Dagen startet med hest og kjærre-tur i Ava, fortsatte med en tur til toppen av Sagaing Hill og endte med solnedgang over U Bein's Bridge, en 1,2 km lang teakbro som fremdeles holder stand etter 200 år.

Solnedgangen over U Beins Bridge

Lokal jente med thanaka, lokal sminke/solkrem

Bussturen til Bagan var ikke lang, men den skulle gi oss en smakebit av hvordan standarden er på veiene i dette landet. 6 timer med grusvei igjennom ørkenliknende landskap tok oss med til hva som føltes som steinalderen. Bagan består av en grusvei og en rekke stier inn til de over 3000 templene man finner her. Burmesiske folkeeventyr forteller historien om alkymisten og munken som klarte å lage philosiphers stone og at landsbybeboerene derfor bygde templene, men historien sier noe annet: Det var en konge i dette distriktet som ble så begeistret for Theravada Buddhismen at han røvet alle palmeskriftene og munkene fra nabokongen, han røvet faktisk også kongen selv, og bygde alle templene for å være en god Buddhist. Hele 4400 templer ble bygget på 230 år og de fleste har trosset vær og jordskjelv siden 1200 tallet, men noen er i dårligere stand enn andre. En dag med hest og kjærre gav oss bare en smakebit, men etter en stund blir et tempel et tempel og det var greit å dra videre uten å ha sett flere.


Templene i Bagan

Noen av templene kan man klatre på (Kaja nesten på toppen av tempelet)

Vi tok en buss (igjen) til Inle Lake etter bare en dag i Bagan. Vi startet 4 om morgenen (igjen...) og kom frem ca samme tid på ettermiddagen. 12 timer på type norsk hyttevei i en buss med like god standard. Med humpetur og max ti minutter i en behagelig nok stillig begynner det å gå opp for oss hvor viktig det er med utbygging (i dette tilfellet rebygging) av veier. Det var også lærerikt på flere måter; vi fikk sett både hvordan man kjører på ødelagte veier med flere hundre meter stup på den ene siden og at lastebiler fint går ann å brukes selv om de har kræsja så hele forhuset henger og dingler. Inle Lake er en 22km lang, 11 km bred grunn innsjø i nordøsthøylandet. Her har de lokale fiskerne utviklet en interessant form for padling. De tvinner det ene beinet rundt åren og padler slik at de har armene frie til å trekke inn garnet. Vi møtte tyskern igjen og sammen med ham og ei jente fra Paris dro vi ut for å se soloppgangen fra innsjøen. Vi var på vannet halv 6 (enda en dag med en tidlig morgen!) og dro på Ywama market (flytende marked) for å få frokost. Markedet er ikke direkte flytende, men det skifter landsby hver dag og man kan kun komme seg dit med båt. Deretter tok vi en tur til Nga Hpe Chaung, et kloster hvor munkene for morro skyld har lært kattene å hoppe igjennom en ring, og Indein hvor man kan finne Shwe Inn Thein, en samling nedslitte stupa (akkurat like interessant som det høres ut).


Noe dårlig bilde, men det viser en lokal fisker fra Inle Lake og deres morsomme padlemåte

Så, vi vet at vi har sagt at vi skal fly så lite som mulig, men etter jobben det var å komme seg opp til Inle med buss orket vi ikke tanken på å ta buss ned til Ngapali (antas å være to dager reise) så vi la prinsippene på hylla og fløy. I motsetning tar flyturen en time (fantastiske disse sølvfuglene!) og vi kunne nyte frokosten vår i Inle og bare timer senere sitte på stranden i vakre og nesten øde omgivelser. Vi fikk tre dager i stillhet. Ingen som maset, ingen taxiturer å få kjøpe, ingen Jade og ingen “lucky money for me”. Dagene besto av en strand og en god bok. Etter Asias mangel på privatliv og mas fra alle retninger kom dette ikke et sekund for tidlig.


Solnedgangen fra Ngapali Beach

Vi fløy til Yangon også. Det skulle vise seg at var et godt valg for strekket mellom Pyay og Ngapali ansees som å være værre enn treningene til den sveitsiske hæren (i følge “bibelen”). 12 timer over fjellet, antageligvis samme standard veier som resten av landet, til fiskelandsbyen hvor de lokale liker å benytte bussen som cargo-fraktmetode (les: tønner og poser med tørrfisk plassert i gangen) fristet lite. Tilbake i Yangon besøkte vi igjen Swdagon før vi vendte nesen mot Singapore, den rake motsetning av Burma...