Super country in the sourth of Asia

Et par dager på stranden i Sihanoukville gjorde veldig godt for sjelen, men ikke like godt for huden. Litt overmodige tenkte vi som så at huden vår nok hadde vent seg til å bli konstant utsatt for sol etter så lang tid på tur og at solkrem ville være å overdrive. Vel, det viser seg at vi fremdeles er nordmenn... Etter en dag med dumskap kunne vi begi oss ut på båttur for å se øylandskapet og kystlinjen ca en time østover med båt knall røde foran og ikke så mye som en dråpe farge bak. Men det stoppet fremdeles ikke oss i å nyte en dag med snorkeling og god mat.

Da det var på tide å forlate Kanmbodsja havnet Kajas sekk i en mini-gisselsituasjon hos en overivrig taxi sjåfør som tenke han skulle kjøre oss til Kampot for 5$ hver. En halvtime med stå-og-vente-sammen-med-de-andre-lokale-taxisjåførene-og-late-som-vi-ikke-er-stressa fulgte før sekken omsider kom flyende tilbake til sin rette eier, og vi kunne løpe av gårde for å rekke en 11 timers busstur til det som før var Sør Vietnams hovedstad.

Saigon er estetisk luftig, men miljømessig klamt. Under et teppe av elektriske ledninger er byen fylt til randen av motorsykler, kirker og kaféer. Mellom kaffeslagene (i vårt forsvar så har vi ikke hatt god kaffe siden Vientaine) brukte vi tiden til å besøke revolusjons muséet, kunst muséet, krigs muséet og Notre Dame, men også shopping ble en av aktivitetene våre i denne vietnamesiske storbyen. Av alle stedene vi besøkte var krigs muséet (ikke overrakende) det mest opprørende. I og med at historien tok en litt annen vending i Vietnam enn i Kambodsja blir fortellingen om krigen også vinklet litt anderledes. Bildene av sunne amerikanske soldaters overgrep på lokalbefolkningen prydet veggene. I bilder av nakne mennesker i smerte etter napalmbomber og forsvarsløse unggutter sprengt i fillebiter speiles en av vår tids mest menigsløse kriger. En krig som fremdeles krever ofre grunnet utstrakt bruk av kjemisk krigføring.

Dette er en av de mindre opprørende bildene vi kom hjem med etter vårt besøk på krigs muséet.

“Litt” drita lei av buss enes vi om å ikke ta bussen alt for langt unna for å slippe unna en hel dag med reising. Vi kom oss til Mui Ne. En mauertue av kitesurfere og vindsurfere i et relativt nytt turistområde (hvilket betyr BILLIG!). Vi, som nyfrelste sportsmennesker, brukte ikke lange tiden på å avskrive Sapa for en ny flamme; kitesurfing. Vi brukte 7 timer over 4 dager på å flyte rundt som to dupper i vannet mens vi prøvde, og som oftest feilet, på å kontrollere dragen med en hånd. Morro var det, og mer morro ble det når hjemmeleksen var å sitte og ta “en” øl og se på de proffesjonelle kiterene...


Mauertua utenfor Mui Ne


Marika legger opp kiten

Dalat var et av de stedene vi gledet oss mest til i Vietnam, og det skulle vise seg at vi gjorde rett i. Med sine 1480 meter over havet, omringet av kaffeplantasjer, hyggelige lokale og 5 grader lavere enn lavlandet var det ingenting her man ikke kunne nyte. Vi tilbrakte en dag bak på motorsykkelen til Easy Rider guidene Binh (mr Bean) og Song mens de tok oss med på tur igjennom landskapet og fortalte oss historier. Vi fikk se fossefall og kaffeplantasjer, vi smakte frukt vi ikke hadde sett før og så hvordan de lagde silke. Vi fikk til og med smake en liten tår av “happy water”, den lokale risvinen som får lao-lao til å smake som saft. Easy Rider guidene har virkelig fortjent navnet sitt, og vi var lei oss for at vi ikke kunne ta the long way sammen med dem nordover i høylandet opp til Hoi An. Det har ikke vi tid til, istedet fikk vi sitte 5 timer på buss til Nha Trang, hvor vi fikk oppleve den første “inder-tendensen,” som er kjent blant nordvietnamesere. Deretter ventet en ny buss til Hoi An.


Fossefallene er ikke noe mindre vakre i Vietnam


Kaffeplantasjene dyrker arabica og mocca


Ny klekkede silkesommerfugler

I Hoi An har vi blitt midlertidig gale. Slike shoppingevner vi har utvist i denne byen grenser til det overnaturlige, men er veldig morsomme. Hoi An er STEDET for å få sydd seg klær. Det er billig og godt (for så billig) arbeid. Vi har sydd oss fire høst/vinterjakker, syv kjoler, en shorts og lagd oss 5 par sko, og det på vårt shoestring-budsjett. Vi startet mildt den første dagen, eskalerte med sko og gikk helt bananas da vi fant ut at det var flere butikker på andre siden av byen. Ellers er det ikke mye å se i Hoi An enn de trange “sørfranske” gatene som utgjør den eldre delen av byen.

Nå, som vi har shoppet for 4 år fremover, er det på tide å komme tilbake til normal sinnstilstand og pine seg igjennom en 15 timer busstur til landets hovedstad. Og selv om Sapa ikke blir noe av er Halong bay still in the making.