Come climb it

En noe trang buss med lysekrone i taket tok oss opp den svingete veien til Vang Vieng. Dette er backpackersted nummer en i Laos med like mange drita turister som på ko Pha Ngan; de kommer for å gjøre den velkjente Tubinga. Etter en øl på fellesvarandaen til vårt 80 000 kip gjestehus sumlet vi nedover gaten for å se hva denne byen hadde å tilby annet enn alle sesongene av “Friends” på storskjerm på resturantene. Litt modige etter å ha luktet på alkoholen booket vi 3 dagers klatrekurs med Green Discovery. Det er noe vi ikke angrer på! Det skulle vise seg at klatring var både morro og ikke så skummelt som vi trodde (minus blåmerkene som følger).

Vi sto parat klokken ni første dag og møtte vår lærer, Hoi, med et stort smil. Han var en tålmodig guttunge i en 28 år gammel kropp som har klatret hver dag i 4 år (det syntes) og kunne alle veggene utenat (noe som kom godt med). Så bar det av gårde til klatreveggen. Første dag klatret vi med topptau i enkle grad 4 og 5 vegger (15 til 25 meter) i “the canyon”. Litt såre i fingre og muskler etter å ha klatret 6 vegger viste Hoi oss hvordan det skulle gjøres ved å klatre en 7c+ vegg med bare overhang. Etter han fortalte oss at det hadde tatt ham hele 3 år å få til, følte vi oss ikke så teite som vi gjorde 5 minutter før da han svingte seg rundt og hang etter armene som om det skulle vært den naturligste ting...

Vår kjære Hoi viser oss hvordan det skal gjøres

Dag to var lede dagen. Da vi skulle lære å legge opp tau selv. Dette gikk forbausende bra (merkelig hva man kan få til når man er livredd for å falle) og vi fikk skryt av både nye og gamle klatrere vi møtte i veggen. Selv å feste anker ved å knyte seg av mens man henger på sikkerhetsslynge var ikke noe problem. Da ettermiddagen kom og Hoi foreslo en 6c+ vegg med overhang gav armene alikevel opp. Resten av kvelden satt vi med en pannekake i handa og var storfornøyd med at morgendagen var hviledag.

Marika i klatreveggen, "the canyon"

Tredje dag dro vi til den store veggen, Napadem. Det ble en noe eksotisk morgen for oss der vi vandret igjennom risåkere og krysset en elv til fots før vi kom frem til de nyboltede veggene. Denne dagen fullførte vi ingen av veggene, men brukte heller store deler av dagen på å slite med de små overhangene som hindret oss i å nå toppen (det er nå man skulle ønske at man hadde hatt mer styrketrening i gymmen). Vi følte oss noe pysete, men dog fornøyde med innsatsen så langt... Så flere klatrebilder kommer det nok i løpet av de gjenværende 3 månedene.

Kaja i klatreveggen, Napadem

Etter kalde dager i Vang Vieng hadde vi behov for å gjøre opp for alle kuttene og blåmerkene, så i varmere Luang Prabang fikk vi et mer jentete opphold med ekstremshopping og daglige besøk på den mest franske vinbaren i Asia. Noe sightseeing blir det jo alltid, og Luang Prabang har de mest fortryllende fossene vi har sett. Dette kan ikke forklares, så dere blir pent nødt til å dra ned å se selv! Dere kan få et bilde som en smakebit...


Vi meldte oss også på et en dags kokkekurs. Spennende med nye smaker, nye retter og selvfølgelig lærte vi oss å lage sticky rice! Gled dere der hjemme ;)

Markedet i Luang Prabang

Slik oppbevarer de kjøtt på markedene

Kokkene i full gang

Bon apetit

Egentlig med nesen rettet mot Muang Sing (og Laos' Eco-trek), havnet vi i Luang Namtha for kvelden og bestemte oss for å trekke herfra i steden (3 dager/2netter) for å spare tid. Selv om gåturene ble litt korte (2 til 4 timer) ble det et spennende møte med Laos' lokalbefolkning. Første natt tilbragte vi hos den ene villagechiefen i Nam Kae Noy (betyr lille elv Kae, elven som landsbyen ligger ved). Vi ankom landsbyen hvor Lentan folket bor (innvandret fra sørkina) i 12 tiden og vandret rundt for å se oss om da en drøss med Laomenn kom og inviterte oss med til deres feiring av et nytt hus i landsbyen. Selv om vi nettopp hadde hatt lunsj, takket vi pent ja lykkelig uvitende om hvor mye ris vi kom til å spise den dagen. Samtalen gikk på Lao igjennom vår guide, Phone, og dreide seg for det meste om hvor rart det var at to voksne damer ikke var gift og hadde barn, men istedet loffet rundt så langt hjemmefra. Selv om de nok syntes vi var noen undelige kvinnfolk lo og koste de seg like vel, og neitakk til Lao-lao (lokal riswiskey) er ikke et svar når mannfolka skal feire, for skikken er minst 4 shots til gjestene selv om klokka bare er 2 på dagen. På kvelden fikk vi spise sammen med sjefen sjøl, en mann på 25 år med tre barn og en 23 år gammel kone han hadde vært gift med i 10 år. Han fortalte oss om landsbyen, historien dens og hvordan safunnet deres ble styrt og vi fortalte litt om hvordan det var der vi kom fra. Kvelden endte med Lao-lao (igjen) og telle-undervisning på diverse språk (vi fikk lære Lao, sjefen ville lære engelsk) før vi alle takket for oss og gikk og la oss på samme rommet alle sammen.


Feiringen av det nye huset i Nam Kae Noy

Andre kveld tilbrakte vi i et gjestehus i landsbyen SamYard Mai (tre fjelltopper ny, navnet kommer av at man ser tre fjelltopper fra gamlebyen som ligger lenger oppe i dalen), hvor Mong folket råder (nedstammet fra Mongolere). Her fikk vi en rolig dag da landsbysjefen var på offentlig ærend til byen (Luang Namtha) for å gi raport om det siste kvartalet i landsbyen. For oss gikk timene med til å vaske oss i landsbyens dusjsystem (les; oppdemt bekk sluset inn i bambusrør uten køsystem og uten privatliv, ungene i landsbyen fikk seg en god latter...) og til å unngå lyden av mordet på ei høne i gjestehusets peiskrok. Det ble god middag da...


Mongfolkets drakt, med dekorert med franske mynter for sørøst Asia

Nå har vi sett det vi rekker av Laos, men landet krysses definitivt av på listen som “must go back to”.